Tid Quotes

I love you so much, so incredibly much," he went on, "and I forget when you're close to me, I forget who you are. I forget that you're Jem's. I'd have to be the worst sort of person to think what I'm thinking right now. But I am thinking it.

Well, I don't want you to die," Tessa said. "I don't know why I feel it so strongly -- I've just met you -- but I don't want you to die." "And I trust you," he said. "I don't know why -- I've just met you -- but I do.

What kind of monster could possibly hate chocolate?" - Will Herondale

Will grinned. “Some of these books are dangerous,” he said. “It’s wise to be careful.”“One must always be careful of books,” said Tessa, “and what is inside them, for words have the power to change us.”“I’m not sure a book has ever changed me,” said Will. “Well, there is one volume that promises to teach one how to turn oneself into an entire flock of sheep—”“Only the very weak-minded refuse to be influenced by literature and poetry,” said Tessa

I don’t understand what makes them come out like that!”“Hunger,” said Jem. “Were you thinking about blood?”“No.”“Were you thinking about eating me?” Will inquired.“No!"“No one would blame you,” said Jem. “He’s very annoying.

I want my people to be protected, strong, and not to be driven into corners until they either become killers or are killed!

Vampires bore a grudge longer than any technically living creatures, and whenever they were in a bad temper, they expressed themselves through murder.

Such harsh truths so early in the morning cannot be good for digestion." - Will Herondale

You swore to stay with me,” he said. “When we made our oath, as parabatai. Our souls are knit. We are one person, James.” “We are two people,” said Jem. “Two people with a covenant between us.” Will knew he sounded like a child, but he could not help it. “A covenant that says you must not go where I cannot come with you.” “Until death,” Jem replied gently. “Those are the words of the oath. ‘Until aught but death part thee and me.’ Someday, Will, I will go where none can follow me, and I think it will be sooner rather than later.

But you are not a lady, Jessamine—,” Charlotte began.“Dear me,” said Will. “Such harsh truths so early in the morning cannot be good for the digestion.”“What I mean,” Charlotte said, correcting herself, “is that you are a Shadowhunter first, and a lady second.

Cecy, what are you doing here?" She took a step forward, then paused on the threshold, glancing down at her bare feet. “I could ask of you the same.” “I like to talk to the horses at night. They make good company. And you should not be out and about in your nightgown. There are Lightwoods wandering these halls.

I came to see that I could not bring someone home when they were already there.

You’re the shape-changer, aren’t you?” Ragnor said. “Magnus Bane told me about you. No mark on you at all, they say.”"No. No mark."He grinned around his fork. “I do suppose they’ve looked everywhere?”“I’m sure Will’s tried,” said Jessamine.

Love potions? For Will 'erondale? 'Tain't my way to turn down payment, but any man who looks like you 'as got no need of love potions, and that's a fact." "No," Will said, a little desperation in his voice. "I was looking for the opposite, really -- something that might put an end to being in love." "An 'atred potion?" Mol still sounded amused. "I was hoping for something more akin to indifference? Tolerance?" She made a snorting noise, astonishingly human for a ghost. "I 'ardly like to tell you this, Nephilim, but if you want a girl to 'ate you, there's easy enough ways of making it 'appen. You don't need my help with the poor thing." And with that she vanished, spinning away into the mists among the graves. Will, looking after her, sighed. "Not for her," he said under his breath, though there was no one to hear him, "for me..." And he leaned his head against the cold iron gate.

...en av de mänskliga rättigheterna måste vara den att för en tid få dra sig undan allt som händer och sitta så här vid sidan av skeendet, få vända världen ryggen ett ögonblick medan solen lyser och hjärtat fortsätter att dunka.

You don’t sound very patriotic,” observed Tessa. “Weren’t you just reminiscing about the mountains?” “Patriotic?” Will looked smug. “I’ll tell you what’s patriotic,” he said. “In honor of my birthplace, I’ve the dragon of Wales tattooed on my—” “You’re in a charming temper, aren’t you, William?” interrupted Jem, though there was no edge to his voice.

London was one of the few Institutes that hadn't emptied yet. Apparently Sebastian and his forces tried to attack. They were rebuffed by some kind of protection spell, something even the Council didn't know about. Something that warned the Shadowhunters what was coming and led them to safety.' 'A ghost,' Magnus said. A smile hovered around his mouth. 'A spirit, sworn to protect the place. She's been there for a hundred and thirty years.' 'She?' Jocelyn said, leaning back against a dusty wall. 'A ghost? Really? What was her name?' 'You would recognize her last name, if I told it to you, but she wouldn't like that.' Magnus's gaze was faraway. 'I hope this means she's found peace.

But from now on the Herondales owe the Carstairs. Okay? Remember that.

London The Institute Year of Our Lord 1878 “Mother, Father, my chwaer fach, It’s my seventeenth birthday today. I know that to write to you is to break the law, I know that I will likely tear this letter into pieces when it is finished. As I have done on all my birthdays past since I was twelve. But I write anyway, to commemorate the occasion - the way some make yearly pilgrimages to a grave, to remember the death of a loved one. For are we not dead to each other? I wonder if when you woke this morning you remembered that today, seventeen years ago, you had a son? I wonder if you think of me and imagine my life here in the Institute in London? I doubt you could imagine it. It is so very different from our house surrounded by mountains, and the great clear blue sky and the endless green. Here, everything is black and gray and brown, and the sunsets are painted in smoke and blood. I wonder if you worry that I am lonely or, as Mother always used to, that I am cold, that I have gone out into the rain again without a hat? No one here worries about those details. There are so many things that could kill us at any moment; catching a chill hardly seems important. I wonder if you knew that I could hear you that day you came for me, when I was twelve. I crawled under the bed to block out the sound of you crying my name, but I heard you. I heard mother call for her fach, her little one. I bit my hands until they bled but I did not come down. And, eventually, Charlotte convinced you to go away. I thought you might come again but you never did. Herondales are stubborn like that. I remember the great sighs of relief you would both give each time the Council came to ask me if I wished to join the Nephilim and leave my family, and each time I said no and I send them away. I wonder if you knew I was tempted by the idea of a life of glory, of fighting, of killing to protect as a man should. It is in our blood - the call to the seraph and the stele, to marks and to monsters. I wonder why you left the Nephilim, Father? I wonder why Mother chose not to Ascend and to become a Shadowhunter? Is it because you found them cruel or cold? I have no fathom side. Charlotte, especially, is kind to me, little knowing how much I do not deserve it. Henry is mad as a brush, but a good man. He would have made Ella laugh. There is little good to be said about Jessamine, but she is harmless. As little as there is good to say about her, there is as much good to say about Jem: He is the brother Father always thought I should have. Blood of my blood - though we are no relation. Though I might have lost everything else, at least I have gained one thing in his friendship. And we have a new addition to our household too. Her name is Tessa. A pretty name, is it not? When the clouds used to roll over the mountains from the ocean? That gray is the color of her eyes. And now I will tell you a terrible truth, since I never intend to send this letter. I came here to the Institute because I had nowhere else to go. I did not expect it to ever be home, but in the time I have been here I have discovered that I am a true Shadowhunter. In some way my blood tells me that this is what I was born to do.If only I had known before and gone with the Clave the first time they asked me, perhaps I could have saved Ella’s life. Perhaps I could have saved my own. Your Son, Will

So. Avelaval. My leaves have drifted from me. All. But one clings still. I'll bear it on me. To remind me of. Lff! So soft this morning, ours. Yes. Carry me along, taddy, like you done through the toy fair! If I seen him bearing down on me now under whitespread wings like he'd come from Arkangels, I sink I'd die down over his feet, humbly dumbly, only to washup. Yes, tid. There's where. First. We pass through grass behush the bush to. Whish! A gull. Gulls. Far calls. Coming, far! End here. Us then. Finn, again! Take. Bussoftlhee, mememormee! Till thousendsthee. Lps. The keys to. Given! A way a lone a last a loved a long the—riverrun, past Eve and Adam's, from swerve of shore to bend of bay, brings us by a commodius vicus of recirculation back to Howth Castle and Environs.

There is a coldness to the Clave, it is true. We are dust and shadows. But you are like the heroes of ancient times, like Achilles and Jason.” “Achilles was murdered with a poisoned arrow, and Jason died alone, killed by his own rotting ship. Such is the fate of heroes; the Angel knows why anyone would want to be one.

Kanske får vi bara den tid som tilldelats oss på jorden. Därför ser jag det ännu tydligare nu: Jobba inte för mycket. Låt inte känslorna stanna i bröstet. Prata. Bråka aldrig om pengar. Våga säga nej. Våga säga ja. Paradiset kan vara en plats på jorden.

She glanced over at Zachariah, who was busy patting Church. The cat had climbed up onto the champagne table and was gleefully knocking over glasses. Her look was one of exasperation and fondness mixed together.

A sense of hopelessness had invaded his bones, as chill and as inescapable as the rain.

I thought you two might be up against it. Benedict Lightwood’s parties have a reputation for danger. When I heard you were here—” “We’re well equipped to handle danger,” Tessa said. Magnus eyed her bosom openly. “I can see that,” he said. "Armed to the teeth, as it were.

Shutting out the world is not about turning your back on your surroundings, but rather the opposite: it is seeing the world a bit more clearly, staying a course and trying to love your life. Silence in itself is rich. It is exclusive and luxurious. A key to unlock new ways of thinking. I don’t regard it as a renunciation or something spiritual, but rather as a practical resource for living a richer life.

He looked at her levelly. There was something in his eyes, a sort of quizzical admiration; she wondered if it was simply admiration of Jessamine’s looks. “No,” he said. “No, even though you are the perfect picture of Jessamine, I can see Tessa through it somehow as if, if I were to scrape away a layer of paint, there would be my Tessa underneath.” “I am not your Tessa either.” The light sparkling in his eyes dimmed. “Fair enough,” he said. “I suppose you are not.

Det kan kastes meget tid bort på telegrafen.

ー¿Te importaría si toco para ti ahora? ーSabes que amo escucharte tocar. ーEra verdad. Ella siempre amo escucharlo hablar de su violín, pensó que así entendía un poco mas de él. Ella podía escucharlo hablar apasionadamente por horas de breas, clavijas, desplazamientos, la posición de los dedos y de la tendencia de la cuerda La a romperse- sin sentirse aburrida.

And her brother John set her on her horse.'Now you are high and I am low,Give me a kiss before ye go.’She leaned down to give him a kiss,He gave her a deep wound and did not miss.And with a knife as sharp as a dart,Her brother stabbed her to the heart. 

Gracious, that's a lot of bosom you're showing." - Magnus Bane

Hon har kompisar, men de är människor man fördriver tiden med, inte människor man delar sin tid med.

Du slösar antagligen bort tid på sådant som att äta och sova" sa Barthelme. "Sluta med det, och läs all filosofi och all litteratur." Och konst, tillade han. Och politik.

Det är ett faktum som ingen kan bestrida att hon under hela denna långa tid inte en dag vikit från min sida. Om dagarna har hon ständigt varit i mina tankar. Om nätterna har hon varit i mina drömmar.

Jeg trodde jeg var skuffet - og jeg tenkte det var fordi jeg hadde lengtet så meget og drømt så meget, at alt jeg ville få se, skulle bli blekt og fattig imot mine drømer. Har De lagt merke til når man ligger en sommerdag i solen med lukkede øyne ? Når man åpner dem, er likesom alle farver grå og falmer en stund. Men det er bare fordi øynene er vekket av å være ubrukte en tid - de orker ikke straks å oppfatte den mangfoldighet av farver som er i virkeligheten - det første inntrykk blir ufullkomment of fattig. Forstår De hva jeg mener ?

Er hele livet mitt et spill for galleriet? Jeg mistenker at hvis jeg ikke hadde hatt mennesker rundt meg jeg kunne projisere forventninger om hvordan jeg burde leve, over på, så ville jeg blitt en huleboer innen kort tid.

On the day Emma Carstairs´ parents were killed, the weather was perfect.

Akkor még nem tudtam, hogy a simogatás és az erőszak, ha ugyanaz a kéz adja, sokkal nagyobb félelmet kelt, mint az erőszak magában.

Jeg har utsatt det i tre uker, ikke av redsel, men fordi tiden ikke strekker til, jeg må jo rekke å gjøre alle disse andre tingene jeg skal gjøre hjemme også. Hverdagene er allerede så travle av all tomheten at jeg ikke har tid til å gjøre ting jeg egentlig burde gjøre.

Perhaps you are a clockwork girl. Perhaps Mortmain’s warlock father built you, and now Mortmain seeks the secret of how to create such a perfect facsimile of life when all he can build are hideous monstrosities. Perhaps all that beats beneath your chest is a heart made of metal.’ Tessa drew in a breath, feeling momentarily dizzy. His soft voice was so convincing, and yet--’No,’ she said sharply. ‘You forget, I remember my childhood. Mechanical creatures do not change or grow. Nor would that explain my ability.’ ‘I know,’ said Will with a grin that flashed white in the darkness. ‘I only wanted to see if I could convince you.’ Tessa looked at him steadily. ‘I am not the one who has no heart.

Vad fruktar jag? Jag är en del utav oändligheten. Jag är en del av alltets stora kraft, en ensam värld inom miljoner världar, en första gradens stjärna lik som slocknar sist. Triumf att leva, triumf att andas, triumf att finnas till! Triumf att känna tiden iskall rinna genom sina ådror och höra nattens tysta flod och stå på berget under solen. Jag går på sol, jag står på sol, jag vet av ingenting annat än sol. Tid - förvandlerska, tid - förstörerska, tid - förtrollerska kommer du med nya ränker, tusen lister för att bjuda mig en tillvaro som ett litet frö, som en ringlad orm, som en klippa i havet? Tid - du mörderska - vik ifrån mig! Solen fyller upp mitt bröst med ljuvlig honung upp till randen och hon säger: en gång slockna alla stjärnor, men de lysa alltid utan skräck.

Then one detail caught my attention. "Time (of birth), 5:57 A.M." Wow! I really was born! I wasn't an alien who was dropped down into my adoptive parents' arms. I was a real baby who experienced a real birth from a real mother at a real time of day. For me, that tid-bit of information was like a meal to a starving woman.

The melancholy can be black as suicide, gray as depression, white as emptiness and blue as mood. It may appear as fear, boredom, longing, fatigue, emptiness, anxiety, or a forced search for pleasure. However, there is always a lack or loss that lies beneath.

Something is lost, but a person does not know what it is; this feeling is indescribable in words, and therefore, it can be experienced only as the emptiness.

Alle disse dage, der kom og gik, ej vidste jeg, at de var livet.

Aldrig mer är en lång tid. Men pojken visste det han visste. Att aldrig mer inte är någon tid alls.

Jeg hadde ingenting å rekke. Likevel var tiden et problem. Tid har alltid vært et problem. Den ene eller den andre veien.

Det umulige tar bare lenger tid

Känsla! Liv! - var ären I? Denna tomhet som jag famnar dessa skuggor, dessa hamnar av en tid som är förbi.

Hon tycker det är orimligt att man inte får vara ledsen över att tiden går. Att man hela tiden gör något som inte kan göras om, att plötsligt dör man.

Jag upptäcker att jag har förlorat alla tidsbegrepp. Tiden förlängs och krymper beroende på vad hjärtat anser nödvändigt

I grunnen hadde ingen av dem lyst til å snakke. Ennå. De hadde god tid, sommeren lå lang og full av løfter foran dem.

Flaubert skulle ha svarat att alla människor var otillräckliga. Att tiden tog överhanden och slukade dem, och att det var en ren illusion att man kunde vinna över den.

Tar jag mig tid att möta några på min väg så kommer antalet idioter att minska radikalt. Och framför allt kommer världen omkring mig att få möta en idiot mindre.

Words can destroy the atmosphere. They are unsatisfactory. Yes, it is incredible to share grand experiences with others, but talking about it may distance us from what is happening.

Så kom kornet på staur, så blev poteten tat op. Så kom vinteren. Neivel, så kom ikke sagen under tak i høst, men det fik ikke hjælpe, det gjaldt ikke livet. Til sommeren kom tid og råd.

Och jag påpekade att huvudparten av vår tids olyckor har vållats av läsning och skrivning. De kemiska formlerna. Den genetiska koden. Partiprogrammen. Krigsförklaringarna. Myndigheterna. Atombomben.

Den som ikke i omgangen med mennesker fra tid til annen opplever alle nyanser av tvang, grønn og grå av vemmelse, kjedsomhet, medfølelse, depresjon og isolering, - det er et menneske som mangler god smak.

Det sägs ibland att sorg är psykisk, men att saknad är fysisk. Den ena är ett sår, den andra är en amputerad kroppsdel, ett visset blomblad jämfört med en brusten stam. Det som växer tillräckligt nära något det älskar har till slut samma rötter. Vi kan prata om förlusten, vi kan bearbeta det och ge det tid, men biologin tvingar oss fortfarande att leva under vissa lagar: Växter som delas på mitten läker inte, de dör.

Klokken 9 om kvelden nådde vi skyss-skiftet Kvisberg, men da hadde vi allerede for lenge siden tatt avskjed med veien, som var avgått ved en stille død etter lengre tid å ha kjempet med det protesterende terreng.

Livet er langt, hvis du ved, hvordan du skal bruge det Men livet er meget kort og hektisk for dem, som glemmer fortiden, forsømmer nutiden og frygter fremtiden. Først for sent indser staklerne, at de hele tiden var hektisk optaget af at gøre ingenting.

Verken ektemannen eller barnet hennes hadde syknet gradvis hen før de døde, så hun hadde hatt tid til å forberede seg, eller til å si avskjedsordene som burde ha vært sagt - nei, døden hadde kommet voldsomt og brått, den hadde feid alt annet til side og etterlatt henne helt hjelpeløs.

På vei tilbake mot Oslo passerte jeg Lysaker stasjon, akkurat idet et tog rullet ut. Alene igjen på perrongen sto en ung mann i tyveårsalderen, som åpenbart hadde løpt etter toget uten å rekke det. Han så ensom og forvirret ut. Forhåpentlig sporet ikke hans liv av for mer enn en times tid.

Maybe that's why the good Lord gave us these vivid memory capabilities. When stress hits, we can just close our eyes, lean back and relax, and enjoy a game of Tidly-Winks, the sound of a Pete Rose baseball card in the spokes of our bike, or maybe a nice slice of watermelon - with a sprinkle of salt.

What we are experiencing is experiential poverty. Such poverty may not only be about a lack of experiences, where nothing is happening. An abundance of activities can also create a feeling of experiential poverty. And this last point is interesting. Things just get to be too much. the problem, according to Lars Fr. H. Svendsen, is that we carry on seeking "increasingly more powerful experiences" instead of pausing to breathe deeply, shut out the world and use the time to experience ourselves. The idea that boredom can be avoided by constantly pursuing something new, being available around the clock, sending messages and clicking further, watching something you haven't yet seen, is naive. The more you try to avoid boredom, the more bored you become. Routine is like that too... Busying oneself becomes a goal in and of itself, instead of allowing that same restlessness to lead you somewhere further.

Alldeles innan allt slocknar finns ingen rädsla, bara ett svagt ljus som flackar vid gränsen av medvetandet. Om det inte längre finns någon tid kan det inte längre finnas någon oro. Om rummet har upphört finns det ingenting att vara rädd för. Det är en sorts paradis, Jackie. Det är det paradis som erbjuds.

Hvorfor skal vi bli noget? Det blir alle de andre og er allikevel ikke lykkeligere. de har hat strævet med å komme op, men de må se si om efter lønnen. Deres ro er borte, deres nerver tyndslitte, nogen drikker for å greie sig og blir bare værre, de skal til hver tid på gå høie hæler, jeg som bor i en sjå ynker dem.

Pjäsen handlade, sa Konungen till mig, om att ondskan funnes i så hög grad hos dessa människor vid hovet att de liknade apor eller djävlar; de gladde sig åt andras olyckor och sörjde över deras framgångar, detta vore det som druidernas tid kallades Kannibalism, Anthropophagie. Därför befunno vi oss bland Kannibaler.

John Jay og Beatty dukket fram fra en treklynge, de leide hestene i tøylene mens de langsomt spaserte ut i sollyset, tydeligvis fortapt for alt annet enn hverandre.(...) Du store tid, du får det til å høres ut som om vi var på deres alder, la hun til og nikket mot det middelaldrende parets silhuetter mot våningshuset.

Det er som former øjnene spørgsmålet uafhængigt af munden. Munden stadig en kysseformet streg former aldrig ordene. Øjnene gør arbejdet. Ringfingeren på hendes venstre hånd, der hele tiden har hvilet på lyren, som står lænet op af muren ved hendes fod, slår en tone an. Tonen hvirvler rundt mellem muren og huset bag os.

Boredom can be described as a lack of purpose....boredom always gives the feeling of being held captive.

Looking at her, he was in London again. He saw the gaslight and smelled the smoke and dirt and horses, the metallic tang of fog, the flowers in Kew Gardens. He saw a boy with black hair and blue eyes like Alec’s. A girl with long brown curls and a serious face. In a world where everything went away from him eventually, she was one of the few remaining constants.

- Sig mig nu hr. Fern, hvorfor slog De på den gong-gong? - Jeg har altid brændt efter at knalde løs på sådan en gong-gong! - Altid … - Nå ja, siden jeg så den. Vi snakker en tid om gong-gonger. Om eventuelle personlige gong-gonger skulle dukke op og meddele sig tværs over afgrunden. - Gong-gonger siger mig intet! siger jeg. - Jeg kan blot godt lide at slå på dem!

Her og der i denne jungelen oppdaget jeg vekster som i vår tid hadde vært severdigheter, vekster fulle av kultur og ynde, hortensiaer med de blå kronene hadde vært berømt. Men ingen omhyggelig hånd hadde pleid dem, de var vendt tilbake til naturen, hadde skutt i været i kjempehøyde uten en blomst, like svarte og stygge som alle de navnløse snylteplantene som vokste ved siden av dem.

Nogle, især piger, havde måttet leve deres mors barndom, mens deres egen lå gemt hen i en hemmelig skuffe. For sådanne piger var det vanskeligst. Deres stemmer brød ud af dem som materien af et sår, og lyden af den forskrækkede dem, som når de opdagede, at nogen havde læst i deres dagbog, skønt den var låst inde mellem skrammel og gammelt legetøj fra den tid, hvor de bar en firårigs udsatte ansigt. Det stirrede op på dem mellem snurretoppene og de invalide dukker med det uskyldige, forbavsede glasblik. Deres søvn var let og lugtede af angst. Hver aften når de ryddede op på deres værelse, måtte de samle deres tanker sammen for natten som fugle, der skal lokkes ind i deres bur. Det hændte, at en af dem ikke var deres egen, og så vidste de ikke, hvor de skulle gøre af den. I farten, for de var altid trætte, proppede de den om bag et skab eller ind mellem to bøger i reolen. Men når de vågnede, disse piger, passede tankerne ikke mere til deres ansigt, som havde opløst sig under søvnen ligesom en fastelavnsmaske, hvis stive pap er revnet og gennemvædet af den varme ånde. Med besvær tog de det nye ansigt på sig som en skæbne, og de blev svimle af at se ned på deres fødder, så stor var afstanden blevet i nattens løb.

Jag försökte lära honom det enkla knepet att tänka på döden när man stötte på brudar. Det har hjälp mig själv många gånger genom åren och är förvånansvärt effektivt. Jag kommer alltså att dö om några futtiga årtionden. Min lekamen ska utplånas för tid och evighet. Samma sak kommer att hände med tjejen, vi ska alla stampas ut och försvinna. Om tusen år är våra liv, alla våra ljuvaste drömmar och värsta rädslor upplösta i jord och aska. Vad spelar det då för roll om hon nobbar eller är snorkig och skrattar en rakt i ansiktet? Tack vare denna krassa inställning har jag emellanåt uträttat märkliga ting på kärlekens område, vågat stöta på livsfarligt vackra kvinnor till exempel, och ibland också faktiskt fått leka med dem. Det här var det enda rådet som Niila verkligen lyssnade på. Han började tänka på döden oftare än på tjejer. Grabben blev kort sagt riktigt outhärdlig.

Melancholy is an intimate aspect of human nature, while depression, like any other illness, creates fear and perplexity. Melancholy can displayed, depression is usually hidden. When transformed into a depression, melancholy becomes a defeat.

Jag sa: "Nej, de flesta överlever bara, de tror att deras saker har ett värde men ingenting har det. Saker har bara ett pris, baserat på förväntningar, och jag handlar med dem. Det enda värde jorden har är tid. En sekund är alltid en sekund, det går inte att förhandla." Du föraktar mig nu, för att jag har vigt alla mina sekunder åt mitt jobb. Men jag har i alla fall vigt dem åt något. Vad har dina kompisars föräldrar vigt sina liv åt? Grillfester och golfrundor? Chartersemestrar och tv-serier? Vad lämnar de efter sig?

Jeg følger ham med blikket og jeg tenker: Jeg kan se deg, men du kan ikke se meg. Vi kommer aldri til å møte hverandre, men det er noe jeg vil du skal vite. Min tid er ikke den samme som din tid. Våre tider er ikke den samme. Du har din tid og jeg har min. Våre øyeblikk er ikke de samme. Og vet du hva det betyr? Det betyr at tiden ikke fins. Skal jeg si det en gang til? Det fins ingen tid. Det fins et liv og en død. Det fins mennesker og dyr. Tankene våre fins. Og verden. Universet også. Men det fins ingen tid. Du kan ta det med ro.

Jeg trodde jeg var skuffet – og jeg tenkte det var fordi jeg hadde lengtet så meget og drømt så meget, at alt jeg ville få se, skulle bli blekt og fattig imot mine drømer. Har De lagt merke til når man ligger en sommerdag i solen med lukkede øyne ? Når man åpner dem, er likesom alle farver grå og falmer en stund. Men det er bare fordi øynene er vekket av å være ubrukte en tid – de orker ikke straks å oppfatte den mangfoldighet av farver som er i virkeligheten – det første inntrykk blir ufullkomment of fattig. Forstår De hva jeg mener ?

Året er 1945. Den 26. mai kom politimesteren i Arendal til Nørholm og forkynte husarrest for min kone og meg for 30 dager. Jeg ble ikke varslet. Min kone utleverte ham på forlangende mine skytevåpen. Jeg måtte da skrive til politimesteren efterpå at jeg også hadde to store pistoler fra siste olympiaden i Paris, han kunne hente dem når han syntes. Samtidig skrev jeg at husarresten vel ikke var bokstavelig å forstå, jeg hadde jo jordbruk vidt omkring fra gården, og det trengte tilsyn. Efter noen tid kom lensmannsbetjenten i Eide og hentet de to pistoler.

Höstens lugna gång mot vinter är ingen dålig tid. Det är en tid för att bevara och säkra och lägga upp så stora förråd man kan. Det är skönt att samla det man har så tätt intill sig som möjligt, samla sin värme och sina tankar och gräva sig en säker håla längst in, en kärna av trygghet där man försvarar det som är viktigt och dyrbart och ens eget. Sen kan kölden och stormarna och mörkret komma bäst de vill. De trevar över väggarna och letar efter en ingång men det går inte, alltihop är stängt och därinne sitter den som har varit förtänksam och skrattar in sin värme och sin ensamhet.

Det ligger en skog mellom sjøen og Benonis hus. Den er ikke Benonis skog, men en almenning, en stor blandingsskog av bartrær, bjørk og asp. På en bestemt tid om sommeren kommer folk fra to sogn sammen her og herjer og hugger av hjertens lyst; når de er ferdige og de har ført veden hjem ligger skogen stille igjen det hele år og dyr og fugler har atter idel fred. Nu og da kommer en lapp fra et sogn til et annet og går gjennom skogen; foruten dette er det bare Benoni som har sin gang her sommer og vinter. Og Benoni går i tørt vær og vått vær som det faller seg, han er en sterk og fast kar som ikke reddes for hindringer.

When you’ve invested a lot of time in being accessible and keeping up with what’s happening, it’s easy to conclude that it all has a certain value, even if what you have done might not be important. This is called rationalization. The New York Review of Books labeled the battle between producers of apps “the new opium wars,” and the paper claims that “marketers have adopted addiction as an explicit commercial strategy.” The only difference is that the pushers aren’t peddling a product that can be smoked in a pipe, but rather is ingested via sugar-coated apps. In a way, silence is the opposition to all of this. It’s about getting inside what you are doing. Experiencing rather than overthinking. Allowing each moment to be big enough. Not living through other people and other things. Shutting out the world and fashioning your own silence whenever you run, cook food, have sex, study, chat, work, think of a new idea, read or dance.

Ada rose even more in my estimation at that. I realized she had got completely lost in the male narrative and her mind, which had to be both sensitive and sharp, had been absorbing fragments of it here and there and compiling them into a logical account of herself. The holy Madonna cannot simply have sex in its most basic form. The act must, of course, lead to something magnificent.

Geissler har vel ingen interesse for svaret og har kanske ikke hørt det, han vedblir: Kjøpe stenene tilbake altså. Siste gang lot jeg min søn sælge, det er en ung mand på din alder og ellers intet. Han er lynet i familjen, jeg er tåken. Jeg er av dem som vet det rette, men gjør det ikke. Men han er lynet, for tiden har han stillet sig i industriens tjeneste. Han var den som solgte for mig sist. Jeg er noget, det er ikke han, han er bare lynet, det snare nutidsmenneske. Men lynet som lyn er goldt. Ta dere Sellanråfolk: dere ser hver dag på nogen blå fjæld, det er ikke opfundne tingester, det er gamle fjæld, de står dypt nedsunkne i fortid; men dere har dem til kamerater. Dere går der sammen med himlen og jorden og er ett med dem, er ett med dette vide og rotfæstede. Dere behøver ikke sværd i hånden, dere går livet barhændt og barhodet midt i en stor venlighet. Se, der ligger naturen, den er din og dines! Mennesket og naturen bombarderer ikke hverandre, de gir hverandre ret, de konkurrerer ikke, kapløper ikke efter noget, de følges ad. Midt i dette går dere Sellanråfolk og er til. Fjældene, skogen, myrene, engene, himlen og stjærnerne – å det er ikke fattig og tilmålt, det er uten måte. Hør på mig, Sivert: Vær tilfreds! Dere har alt å leve av, alt å leve for, alt å tro på, dere fødes og frembringer, dere er de nødvendige på jorden. Det er ikke alle som er det, men dere er det: nødvendige på jorden. Dere opholder livet. Fra slægt til slægt er det til i lutter avl, og når dere dør tar den nye avl fat. Det er dette som menes med det evige liv. Hvad har dere igjen for det? En tilværelse i ret og magt, en tilværelse i troskyldig og rigtig stilling til alt. Hvad dere har igjen for det? Intet horser og regjerer dere Sellanråfolk, dere har ro og autoritet, dere er omsluttet av den store venlighet. Det har dere igjen for det. Dere ligger ved en barm og leker med en varm morshånd og patter. Jeg tænker på din far, han er en av de 32 tusen. Hvad er mangen anden? Jeg er noget, jeg er tåken, jeg er her og der, jeg svømmer, stundom er jeg regn på et tørt sted. Men de andre? Min søn er lynet som intet er, han er det golde blink, han kan handle. Min søn han er vor tids type, han tror oprigtig på det tiden har lært ham, på det jøden og yankee'en har lært ham; jeg ryster på hodet til det. Men jeg er ikke noget mystisk, det er bare i min familje jeg er tåken. Der sitter jeg og ryster på hodet. Saken er: jeg mangler ævnen til den angerløse adfærd. Hadde jeg den ævne så kunde jeg være lyn selv. Nu er jeg tåken.

Women who are never bitter and resentful are often the most querulous; and if Solomon was as wise as he is reputed to be, I feel sure that when he compared a contentious woman to a continual dropping on a very rainy day, he had not a vixen in his eye — a fury with long nails, acrid and selfish. Depend upon it, he meant a good creature, who had no joy but in the happiness of the loved ones whom she contributed to make uncomfortable, putting by all the tid-bits for them and spending nothing on herself. Such a woman as Lisbeth, for example — at once patient and complaining, self-renouncing and exacting, brooding the livelong day over what happened yesterday and what is likely to happen to-morrow, and crying very readily both at the good and the evil. But a certain awe mingled itself with her idolatrous love of Adam, and when he said, “Leave me alone,” she was always silenced.

For all their faults. I am passing out. O bitter ending! I’ll slip away before they’re up. They’ll never see. Nor know. Nor miss me. And it’s old and old it’s sad and old it’s sad and weary I go back to you, my cold father, my cold mad father, my cold mad feary father, till the near sight of the mere size of him, the moyles and moyles of it, moananoaning, makes me seasilt saltsick and I rush, my only, into your arms. I see them rising! Save me from those therrble prongs! Two more. Onetwo moremens more. So. Avelaval. My leaves have drifted from me. All. But one clings still. I’ll bear it on me. To remind me of. Lff! So soft this morning, ours. Yes. Carry me along, taddy, like you done through the toy fair! If I seen him bearing down on me now under whitespread wings like he’d come from Arkangels, I sink I’d die down over his feet, humbly dumbly, only to washup. Yes, tid. There’s where. First. We pass through grass behush the bush to. Whish! A gull. Gulls. Far calls. Coming, far! End here. Us then. Finn, again! Take. Bussoftlhee, mememormee! Till thous-endsthee. Lps. The keys to. Given! A way a lone a last a loved a long the PARIS, 1922–1939.

Can you send stuff out from Nepal by air, John?’ ‘Ooh! No. No. I can’t do anything like that. No. No. No. Now, I know a man. He knows a man who might know.’ ‘How much would it cost?’ ‘Well, money is the thing, and they always do things for a fair and honest price, I promise you.’ ‘What’s a fair price, John?’ ‘You will tell me, I’m quite sure.’ ‘What will you want out of it, John?’ ‘If I help you do business, I’m sure you will give me a drink.’ ‘A drink?’ ‘Yes. If a man does something for you, you give him a drink. Please, if everything goes well, give me a drink.’ ‘Can you check that the quality will be all right?’ ‘I only smoke Tom Thumb, but I know a man who has a knife.’ I took this as a yes. ‘Can you make it smell-proof?’ ‘Not if God made it smell.’ ‘Do you know a man who can?’ ‘No. But if you do, let him come and do it, or give me instructions.’ ‘How much can they send?’ ‘I should think it depends on when you want to do it by.’ ‘Well, John, the Americans will want to do a ton as soon as possible.’ ‘Now I was in America once, and the thing is that Americans will always want more, and there is no end to their madness. Lovely people, for sure, but you have to keep them in line. When my visa ran out, the Immigration asked me why I wanted to extend it, and I said it was because I hadn’t run out of money. He stamped it and said, “Have a nice day.” So, if the Americans ask for a ton tomorrow, say you will do half a ton when Wales win the Triple Crown. That will deal with their madness, and everyone can get on with their lives. It saves all that tidding.’ ‘Tidding?’ ‘Talking Imaginary Deals.’ Accurately conveying the contents of my conversation with Old John to Ernie wasn’t easy. I told Ernie hashish could be exported from Nepal for about the same price as Robert Crimball charged in Bangkok, but 500 kilos was the most they could do at one time, and someone would have to be sent out to ensure the consignment was smell-proof. Ernie sent his right-hand man, Tom Sunde, with money, instructions, and smell-proof know-how. Tom came to London first before going to Kathmandu to meet Old John. He had been authorised by Ernie to keep nothing from me regarding the intricacies of the New York scam.

A melancholy is a lot of melancholies.

There is no light in the darkest melancholy - it's just a hole waiting for the soul and body.

The darkness like a demon or a dark elf chooses self-confident, creative and just snappy people.

The dreams of melancholiac are neither lupine nor genial - he dreams about his defeat. The frustration does not prosecute him - it has become an inseparable part.

The less feelings are released, the better they are portrayed in public. The most sensitive soul can hide behind camouflage and the driest eyes can hide the deepest grief.

Alain Badiou skriver: «En maksime som er svært populær blant politiske parlamentarikere, særlig de fra ’venstresiden’, er den som sier at ’Politikk er det muliges kunst’. For min egen del postulerer jeg helt eksplisitt at politikk er det umuliges kunst.»6 Slavoj Žižek utdyper Badious poeng ved å si at politikk dreier seg om å endre selve forestillingen om hva som er mulig i en gitt situasjon. En genuint politisk handling innebærer å gjøre mulig det som like før framsto fullstendig umulig. Som eksempel nevner Žižek kapitalismens fall. Per i dag framstår noe slikt utenkelig. Men det skyldes utelukkende at det ikke har skjedd noen sann politisk intervensjon. Så snart det skjer, vil forestillingene om hva som er mulig endre seg fullstendig.7 De folka som til enhver tid mener å vite at «ingenting kan endres», som forteller alle og enhver at de «bare kan gi opp med en gang», som forutsetter at menneskenes hjerter for alltid er dømt til å gå de samme helvetes veiene (brolagt med gode forsetter), de er ikke «nøytrale analytikere», men innbitte forsvarere av det bestående, og konsekvente motstandere av endring.

Bibler'n kaller vi biblioteket - fatter'n, som elsker å gå på pub, kaller det en pub for tankene. Han er litt gjerrig, fatter'n, yndlingsbutikken hans er Tier'n, elsker å spare penger. Går fra hylle til hylle og fyller opp bærenettet til skranken og liksom rister på hodet, hver uke, over at det er gratis, at dét går an, liksom, å låne all verdens bøker, uten at det koster ei krone. Alt der inne er gammelt: den grønne knappen på døråpneren (den røde stenger), interiøret, lukta av grønnsåpe, bøkene. Bibler'n er som å komme inn i en annen, forgangen tid, der alt er bevart som før.

- Jeg slo en gang mor ihjel. For da hun for hundreogsøttende gang lå i et av surstoff-telene sine på grunn av de vanlige overdosene, og de ringte fra sykehuset for hundreogsøttende gang, da sa jeg: "Ikke ring til meg mer. Jeg vet ikke hvor De ellers vil ringe, og det interesserer meg heller ikke. Hvis hun noen gang våkner, kan De fortelle henne at jeg ikke har tid". Og vet du hva? Hun ble straks mye bedre! Hun sluttet å ta livet av seg da jeg holdt opp å beklage det.

Du nynnar i baksetet. Eg ser på deg, og du ser rett fram. – Jeg tror jeg elsker deg, seier du, Eg stoppar bilen. Skrur av musikken. Snur meg. – Eg elskar deg også. Framleis ser du rett fram, rett inn i stolryggen framfor deg. Eg skjøner brått kvar du har det frå, og syng: – Jeg skrev i rutens morgendugg ... Eg ventar, ser på deg, og du svarer: – Jeg tror jeg elsker deg. Eg held fram: – Men våren kom og isen gikk, og hun seilte sin vei.

Saasnart det omtalte Embede satte ham i Stand til at stifte et tarveligt Hjem, ægtede han en elskelig ung Pige, han i længere Tid havde været forlovet med, Esperance Tolerance Balle. Hun var to Aar yngre end han. Hendes Fader, en født Nordmand, havde været Borgemester i Ribe; han døde som

At stå under bruseren og lade vandet løbe ned over hovedet, sidde foran et knitrende bål, svømme i en skovsø eller vandre på vidderne kan opleves som perfekt stilhed