Kjente Quotes

De serverte te, og der vi satt rundt spisebordet kjente jeg den vanlige forventningen fra barnefamilier; Er vi ikke søte, er vi ikke pene, misunner du oss ikke, du barnløse gamle kvinne.Er vi ikke flinke med barna våre.

Kanskje var det tanken, en glipp i konsentrasjonen, men i samme stund kjente Harry revolveren bevege seg under skosålen, og han skjønte at han uforvarende hadde lettet på presset.

Hun skulle til å løfte kofferten ut av bagasjerommet, da hun skvatt til av en kjent stemme. Det ser ut som om du trenger hjelp med den der. En kvinne tar gjerne med seg alt bortsett fra kjøkkenbenken.

Sjøen lå speilblank igår og den ligger speilblank idag. Det er indian summer og varme på øen – og o hvor det er mildhet og varme! – Men det er ingen sol. Mange år er gått siden jeg var i slik fred, kanskje tyve eller tredve år, kanskje i et tidligere liv. Men engang før, tenker jeg, må jeg vel ha smakt denne fred eftersom jeg går her og nynner og er henrykt og bryr meg om hver sten og hvert strå og disse synes å bry seg om meg igjen. Vi er kjente.

Han gikk og gikk, men ikke noe hendte, skjønt det var fullt av folk på alle hold. Og knøttet møtte ingen som han kjente, for knøttet var et meget ensomt lite troll, og altfor sky og blyg til å si : Hei! Kan jeg få snakke litt med deg?

De seks enkle ordene ga gjenlyd i meg og fylte rommet med lys: Jeg vil veldig gjerne ha deg ... Jeg vil veldig gjerne ha deg ... Skuldrene mine begynte å riste. Vantro kjente jeg hvordan tårene spratt fra øynene og begynte å renne nedover kinnene på meg. Tante Tootie la armene om meg og trakk meg inntil seg.

Selv om keiserinnen og prinsessen av Wales kjente hverandre fra mange år tilbake, ble det formodentlig ingen inngående samtale under møtet ved Egeerhavet. Prinsessen hørte meget dårlig (særlig på tysk), og keiserinnen hadde tidlig lært seg å lukke munnen, siden dårlige tenner utgjorde den eneste virkelige plett på hennes utseende. Gjensynet var det viktigste.

V blunket et par ganger, kjente seg beklemt over det han skulle til å si. “Du er en helgen, vet du det? Du har bestandig vert det for meg. Bestandig. Selv da jeg…” “Selv da du hva da?” “Du vet.” “Hva?” “Helvette. Selv da jeg var forelsket i deg. Eller hva faen.” Butch tok seg til hjertet. “Var? Var? Jeg kan ikke tro at det er slutt.” Han dekket over øynene med den ene armen á la Sarah Bernhardt. “Mine fremtids drømmer er knust!

Å elske noen er som å flytte inn i et hus,” pleide Sonja å si. “I begynnelsen forelsker man seg i alt det nye, man undrer seg hver morgen over at dette er ens eget, som om man er redd for at noen plutselig skal komme brasende inn gjennom døra og si at det har skjedd en alvorlig feil og at det slett ikke var meningen at man skulle få bo så fint. Men etter hvert som årene går, blir fasaden slitt, treverket sprekker her og der, og man begynner å elske dette huset ikke så mye for alle måtene det er perfekt på, som for alle måtene det ikke er det på. Man blir kjent med alle dets kroker og kriker. Hvordan man unngår at nøkkelen setter seg fast i låsen hvis det er kaldt ute. Hvilke gulvplanker som gir litt etter når man tråkker på dem, og nøyaktig hvordan man skal åpne skapdørene for at de ikke skal knirke. Det er det, alle de små hemmelighetene, som gjør det til ditt hjem.

Gode foredragsholdere var populære, og de reiste gjerne på turneer i regi av Folkeopplysningsrådet. De fleste av dem var kjente mennesker på forskjellige områder, og jeg var vettskremt ved tanken på å ta imot dem. Bedre ble det ikke da jeg fikk vite at den første jeg skulle få i hus var juristen, forfatteren og arkeologen Helge Ingstad. Han var kjent for sine bragder rundt om i verden, vi hadde lest om ham, hørt ham snakke i radioen, og nå skulle denne berømte mannen bo hos oss.

Og likevel kjente Patrick at han var trukket mot sin fars død av en sterkere tilbøyelighet til å ta etter ham, enn han var i stand til å holde ut. Døden var selvsagt alltid en fristelse; men nå virket den som en fristelse han måtte adlyde. I tillegg til kraften den hadde til å overgå en dekadent eller opponerende sinnstilstand i den endeløse og dramatiske ungdommen, i tillegg til den velkjente tiltrekningen mot rå vold og selvdestruksjon, hadde den fått et aspekt av konformitet, som å overta familieforretningen. Den dekket virkelig alle valgmuligheter.

Det var ikkje berre mamma som forlét verda denne augustdagen i 1989, den mannen eg hadde vore så lenge eg og du og ho hadde kjent kvarandre, forlét også verda. For det er banalt, men sant: når det ikkje lenger finnest nokon som kan dokumentere livet vårt, når det ikkje lenger finnest nokon som kan fortelje dei muntre historiene om kor sta eller morgongretne vi er, når vi ikkje lenger har nokon til å le når vi er morsame eller bli sinte når vi er sure, når vi ikkje lenger har nokon til å minne oss på kven vi er og når vi ikkje lenger har nokon til å oppmuntre oss til å vere den vi kan vere, da går vi i oppløysing og blir borte.

[...] og at han la særlig vekt på å gjennomgå Ibsens dramaer med sine elever, da var det den andre kunne si: Ja, Ibsen, ja, han ligger nok for høyt for meg, eller: Nei, du vet, jeg har aldri kommet til å interessere meg for litteratur, og i dette lå det en beklagelse, og den var ikke deres egen, for de var jo så lite interessert i litteratur og Ibsens dramaer at de ikke så noen grunn til å beklage det, hva i himmelens navn var det de skulle beklage, for sin egen del? Nei, det var som samfunnsmennesker de fant det nødvendig å uttrykk denne beklagelse, altså beklagelse som et nødvendig uttrykk for den dannelse ethvert sivilisert samfunn søker å gi sine borgere, og som det, som man ser, i dette tilfellet hadde lykkes med. At enkle samtaler mellom gamle kjente som tilfeldigvis treffes etter noen år, arter seg slik, og ikke på stikk motsatt vis, på dette bygger et hvert sivilisert samfunn sine fundamenter, hadde han ofte tenkt, ikke minst i de siste åra.

«...Men på et absurd vis er vi nærmere hverandre, ærligere med hverandre som mennesker, i det øyeblikket gnistrer mellom pultene, og når det smelles med døra, enn når alle elevene sitter pent og rekker opp hånda. Og vi blir kjent sin ekte mennesker i samtalen etterpå, der du kanskje fortsatt får beskjed om at du er masete og kjip, der du presser tilbake, og utfordrer dette unge menneskets valg og holdninger. Selv om det er strevsomt, kommer man hverandre nærmere når følelsene kommer fra hjertet, og man gradvis kan bygge forståelse og tillit til hverandre. Jeg vet at når støvet har lagt seg, så er vi både venner og nær hverandre igjen.»

Eg trudde vi var saman i eit langt over gjennomsnittet festleg lag, eg kjente glede og snakka fritt, men så - klart som lynet - forstod eg at eg var aleine blant dei. Og det gjekk opp for meg at det er den kjensla eg alltid har, det er sjølve livskjensla, men som eg klarer å gløyme i fellesskap med andre, eller i rus.

Jeg kjente et nytt hjerte dunke i brystet, et hjerte som banket hardere og stoltere enn det gamle. Et pappahjerte.

Marco bannet på en del av de språkene han hadde vokst opp med. Kjente han politiet rett, så ga de seg ikke der. Før han fikk snudd seg, ville de være etter ham også. Han håpet virkelig ikke at de, til tross for at han hadde vært så forsiktig, hadde klart å fange ham på videokameraene utenfor.

Under alle omstendigheter, og da skyver jeg alle spørsmål om mine egne mangler til side, er jeg ankommet på et tidspunkt da disse folkene i sine hjerter må være grundig syke og kvalme av oss. For et år siden frigjorde vi dem fra fascistmonsteret, og de sitter fortsatt der og gjør sitt beste for å smile høflig til oss - like sultne som alltid og mer plaget av sykdommer enn noensinne, i ruinene av sin vakre by der lov og orden har opphørt å gjelde. Og hva er gevinsten de til slutt kan vinne? Demokratiets gjenfødelse. Den vidunderlige utsikten til en vakker dag å bli i stand til å velge sine egne herskere fra en liste over mektige menn, hvorav de flestes korrupthet er alment kjent og akseptert med trett resignasjon. Benito Mussolinis dager må fremstå som et tapt paradis sammenlignet med dette.

«Kjerringa veide et tonn,» utbrøt stesønnen og satte en nyåpnet juicekartong for munnen. Den dagen Jesper skulle lære å helle skvipet i et glass, kjente ikke engang Nostradamus.

Så merkelig, tenkte hun der hun sto i regnet og matet Fretex-beholderens inntak med poser, at den gleden som alle disse gjenstandene og klærne hadde gitt henne idet hun skaffet seg dem, var ingenting mot den gleden hun kjente når hun kvittet seg med dem.

Det er ikke lenger meg, og heller ikke Annie D, som står i sentrum. Det som finner sted i korridoren i feriekolonien, forandrer seg til en situasjon dypt forankret i uminnelige tider og kjent overalt på jorden. Hver dag og alle steder i hele verden finnes det menn som står i en sirkel rundt en kvinne, rede til å kaste stein på henne.

Av jord var de kommet, til jord skulle de bli, og i de få årene livet levde i dem, var det fra jorden det hentet sin kraft. Den eneste veien ut av det, var lenger inn i det. Lavt er pliktens himmel hvelvet, men det er en himmel. Under den gikk Lamek, og der fant han sin mening. Denne meningen hadde en fiende, det var lengselen etter noe annet, og den bekjempet han med det eneste middelet han kjente: mer arbeid. Arbeidet var således både flukten, og det han flyktet fra.

Men de aller fleste som blir voldtatt i Norge, er mellom 16 og 20 år. Voldtektene skjer ofte på fest, og overgriperen er kjent for offeret. Det kan være en venn, en bekjent, en kollega, en kjæreste eller an tidligere kjæreste.

Julio Kopseng kjente alle ofrene sine.

Guttene og jentene hadde kjent hverandre nesten hele livet. De gikk på samme skole, hadde lekt sammen i friminuttene og vært på besøk hjemme hverandre. Hvordan kunne guttene nå være tiltalt for å ha voldtatt flere av disse jentene?

Mor Slottet kunne ikke minnes at hun fornam det slik da hun sjøl fikk sin sønn i ungdommens slitsomme jag. Da var det unnfangelsens selvfølgelige krav. Da kom fullbyrdelsens tidsbestemte tyngde og den lovfaste smerte deretter (...). For barn får de fleste, og ei råd blir det saktens. Det hele var en vel kjent paragraf i et menneskes kontrakt med livet. Spør da Skaperen om hvorfor et slitt og livskrympet bestemorshjerte skal skjelve så langt sterkere. Om ikke av glede så mye som av ømhet utover all tanke. Om ikke av dagenes ansvar så mye som av den bevende hjelpesløhet utover dets eget tilmålte rester av tid.

Det sjukelige mennesket greide å spille ut sin svakhet på en så underbar måte at hun dominerte alt og alle omkring seg. Gikk det ikke som hun ville, så fikk hun anfall. (...) Men selv om nå fru Anna vide om var kjent som huskorset på Hammerneset, så var både den ene og den annen glad i henne på et vis. Helst slik kanskje som sterke mennesker kan bli glad i en tufsete unge. Litt av medlidenhet og mye av trang til omsorg for det svake. Men også derfor at likesom sjølvingen og jomfru Andersen var sterke personligheter som struttet av kraft og energi, så var fru Anna forunderlig sterk i sin legemelige ynkelighet.

Har du opplevd våren noen gang - fra den gale siden, spurte hun sakte. Jeg mener - har du noensinne kjent, hvor ond våren kan være, mot den som har det vondt?

Nettverkene fungerer sånn at hvis du tenker på noe positivt, så økes tilgangen til andre positive minner. Og tenker du på noe negativt, blir det lettere å finne frem til andre negative minner. Det har du kanskje merket en natt du har blitt liggende våken og kjent hvordan bekymringene hoper seg opp? Etter hvert som tankevirusene vikler deg inn i det negative nettverket, vil minnene om små og store nederlag poppe opp. Resultatet er et stadig synkende selvbilde.

En natt i lengst forsvundne tider våknet mennesket og så seg selv... da dyrene kom til sine vannhull, hvor han ventet dem av gammel vane, da kjente han ikke lenger tigerspranget i sitt blod, men en stor salme om lidelsens broderskap mellom alt som lever.