Opps Quotes

Nå vet jeg at som leser må man ha tillit til forfatterne, til dikterne. De vet hvordan de skal gå frem for å rykke oss opp fra vårt vanlige liv og sende oss gyngende over i en annen verden vi ikke engang ante eksisterte. Det er det talentfulle forfattere gjør.

En fin, gylden metallrand stiger i øst hvor solen står opp. Byen begynner å våkne, det lyder allerede en og annen fjern rumling av kjerrer som søker inn i gatene fra landet, store, tunge bondekjerrer, fulle av torvvarer, av høy og slakt og favnved.

Ja, De tvang meg inn under det som De kalte plikt og skyldighet; da De lovpriste som rett og riktig hva hele mitt sinn opprørte seg imot noe vederstyggelig. Da var det jeg begynte å se Deres lærdomme efter i sømmene. Jeg ville bare pille ved en eneste knute; men da jeg hadde fått den løst, så raknet det opp alt sammen. Og så skjønte jeg at det var maskinsøm.

... men du ga fra deg dagene dine, én etter én ble de brukt opp, og til slutt var det ingen igjen, bare et tomt høl som sjelen din ble sugd inn i, et eneste stort og svart ingenting. Og så var det ikke mer.

Og jeg var så kjær i ham, å hele verden blev borte når han kom. Jeg husker en mand som kunde komme gående! Han hadde fuldskjæg, han var som et dyr, han stanset iblandt og holdt den ene fot oppe og lyttet, så gik han videre. Han brukte også skindklær.

Jeg skulle ønske dagens barn lekte mer enn de gjør For den som leker som liten får en rikdom inni seg som man kan øse av hele livet Man bygger opp en varm, hyggelig verden inni seg En verden som gir styrke om livet blir vanskelig Et sted man kan ty til i motgang og sorg

Den lange, lange sti over myrene og inn i skogene hvem har trakket opp den? Mannen, mennesket, den første som var her. Det var ingen sti før ham. Siden fulgte et og annet dyr de svake spor over moer og myrer og gjorde dem tydeligere, og siden igjen begynte en og annen lapp å snuse stien opp og gå den når han skulle fra fjell til fjell og se til sin ren. Slik ble stien til gjennom den store almenning som ingen eiet, det herreløse land.

Dunkle problemer er lys og luft for vår stribare rase. Hissige diskusjoner er et tegn på sunnhet og fred i sinnet. Problemer vokser opp av alt som skjer. De klekkes ut av vinterkulden, de blomstrer frem av sommervarmen, de oppstår av velvære og illebefinnende, av ensomhet og menneskevrimmel.

Var det min skyld at hun hadde endt opp med lokalutgaven av Casanova?

Vi vet aldri hvilke liv vi påvirker, eller når, eller hvorfor. Ikke før fremtiden spiser opp nåtiden, i hvert fall. Vi vet det først når det er for sent.

Jeg vil gjøre alt for fedrelandet, unntagen å stå opp tidlig om morgenen.

Jeg kunne aldri ha gitt opp alt, for den andre, slik så mange kvinner har gjort i historien. For jeg er sint på disse kvinnene, for det de ikke lar lagt igjen av seg selv.

Mange tiår senere mintes Springsteen: En tur på byen i helgen innebar alltid en fare for å bli banket opp av en vilt fremmed som ikke hadde sans for klesstilen din.

Allerede før Tryggve Gran hadde landet på Jæren, tok kongen opp spørsmålet om å sikre landets korntilførsel.

Psykologisk blir vi født i løse biter. Å vokse opp er å samle bitene, i håp om å bli et helt menneske.

Jeg prøvde å forestille meg mitt eget hode ribbet for hud og kjøtt, hjernen tatt ut og stilt opp på en hylle, og så kom det en gammel krok og ga meg en smekk med en rustfri ildtang. Herlig.

Morfar vokste opp i en verden hvor angst ikke var trendy, hvor angst ikke var noe man satte ord på, angsten ble gjort om til dager og netter i senga, i mørket, og ble til slutt hele mennesket.

Men om hun nu pludselig sang der oppe i stuen igjen, sang ned til disse blomsterne her? Javel - når hun slog sin lidenskap ut som en vifte og var god og gal. Stakkars hende! Men stakkars allesammen!

Han lå på sengen og stirret opp i bjelkene. Han var nydusjet og plastret, og følte seg ikke verre enn Olav den Hellige etter slaget på Stiklestad. Og den karen hadde jo vokset betydelig etter sine strabaser.

Den ville i det minste i drømme varme opp det blod som naturen har latt i stikken, den ville løftet haken og drøyet både musklene, energien og livsgleden for denne stakkaren som i full fart iler mot sin undergang.

To-tre dager senere mottok frøken Marple et brev med ettermiddagsposten. Hun tok det opp, og som vanlig snudde hun det, kikket på poststempelet og håndskriften, kom til at det ikke var en regning og åpnet konvolutten.

Ingrid søkte å friske henne ved å minne om hvor mangen glede de tre rett hadde hatt sammen; men da gikk det her som så ofte at hver liten erindring fra de dager hvorover solskinnet leker, nu i sorgen smelter opp til tårer.

Slik som det varmet. Et lyspunkt i alt det mørke. Det var bygda på sitt beste. Når ulykken rammer, stilles det opp. Det skulle heller ikke glemmes. Ragna og Bjarne hadde syv barn, hun skulle ha mer enn nok med sitt eget slit.

Og selve møtene er selvsagt alltid fryktelig kjedelige. Først krangler alle i to timer om det de kranglet om på forrige møte, og så tar alle opp avtalebøkene sine og krangler om når de skal ha neste møte, og så er møtet slutt.

Etter å ha gått på dans i forskjellige ungdomshus i nokre år og stort sett dansa åleine, fann eg ein gong ut, det må ha vore seint på kvelden, og einkvan må nok ha gitt meg tilstrekkeleg å drikke, at eg skulle be ei jente opp til dans.

Vi har noen rettigheter, plikter og verdier vi tar som en selvfølge. Men også selvfølgelighetene må begrunnes og forsvares. De oppleste og vedtatte sannhetene har godt av å bli utfordret, ikke minst for å gi oss anledning til å lese dem opp og vedta dem på nytt.

Hadde jeg vært lege, ville jeg til en mann av min stand og støpning like gjerne ordinert dette som enhver annen medisin for å vekke og holde ham i ånde til høyt oppe i årene og skåne ham for alderdommens angrep enda en stund. Så lenge vi bare er i utkanten av den og pulsen stadig slår -

Frå eg var barn har eg heile tida venta på at ein dag skulle samanhengane i verda gå brått og fullkomme opp for meg, om lag som ei rullegardin med stram fjør, og sanninga strøyma over meg med slik klårleik og velde at ho skar meg i augene, lik lyset utanfrå ein klar vintermorgon med snø her oppe i det høge nord.

Jeg ville opp på Hornelen - denne klippen som stuper nesten 900 meter rett ned i havet - og som jeg har besteget flere ganger med vennen Jon som kjentmann - blikkenslageren som vant alle anbud fordi han aldri kalkulerte inn stillas. Han slang bare en reipende rundt pipa og den andre rundt livet når han skulle skifte takrenner på et hus.

Jeg vil følge menneskeslektens vei! Jeg vil svømme som en fjær på historiens strøm, leve den opp igjen, som i en drøm, – se heltenes kamper for stort og godt, men i sikker behold, som tilskuer blott, – se tenkerne falle, martyrene bløde, se riker grunnes og riker forgå, se verdensepoker slå ut av det små; – kort sagt, jeg vil skumme historiens fløte.

Å, som hun savnet de svale, tåkete morgenene hjemme i Irland. Lukten av regn og gress, havet som slo inn mot de svarte klippene og den beske lukten av brennende torv i ovnen. (...) Velda tvang bort de forræderske tankene på Irland. Hun visste de bare dukket opp i svake stunder, og hun visste at hun ville følge mannen sin til verdens ende - selv om det var varmt som i helvetet og dobbelt så ubehagelig.

Vårvisa I vårtid, i groddtid, då brister frönas skal, och råg blir råg och tall blir tall i frihet utan val. En ilning av vällust går genom själ och kropp -- att jag är jag, nödvändigt jag -- en brodd, som hittat opp, ett vårskott, vars växtkraft jag knappast anar än -- men stammens sav med bitter smak med lust jag känner den. Så bort, all min feghet! Jag hör min framtid till. Jag tar mig rätt att växa nu som rotens krafter vill.

Jeg har alltid sagt det – en fordom fra min side, vil jeg tro – at man kan fortelle mye om et menneskes karakter ut fra deres valg av sofa. Sofaer utgjør et rike som er ukrenkelig overfor seg selv. Det er noe bare de som har vokst opp med gode sofaer vil ha sans for. Det er som å vokse opp med gode bøker, eller god musikk. Den ene gode sofaen avler den andre gode sofaen: den ene dårlige sofaen avler den andre dårlige sofaen. Sånn er det bare

«Jeg hadde vel tenkt å stikke opp dit aleine,» sa Harry. «Og la meg som er så mørkeredd, vara att her?» «Du fikk med deg det jeg sa om lasersikte?» Harry satte en pekefinger mot pannen. «Jeg er fortsatt brennmerka etter Smestaddammen. Dette er mitt prosjekt, og du er på pappaperm.» «Du har sett sånne diskusjoner på film når dama maser på helten om å få bli med på noe farlig?» «Ja …» «Je pleier å spole forbi det fordi je veit hvem som vinner. Skal vi gå?»

Groves went on to explain to Murray that he believed Oppenheimer would regard any subversive activity at Los Alamos as a personal betrayal. “In other words,” Groves said, “it is not a question of the country’s safety, but rather whether a person might be working against OPP [Oppenheimer] in stopping him from obtaining the reputation which will be his, with the complete development of the project.” In Groves’ eyes, Oppenheimer’s personal ambitions guaranteed his loyalty.

Hvor enn hun gikk, hva enn hun gjorde, hadde hun med seg disse erfaringene, denne uoverskuelige fortida som ikke ville la henne være i fred. Og hun hadde ingen anelse om hva hun skulle gjøre med den. Hun kunne ikke fri seg fra den. Hver gang hun forsøkte å ta det opp med noen som sto henne nær, ble hun møtt med motargumenter. De sa at erfaringa var det viktigste hun hadde. De sa at hun ikke var noe annet enn summen av det hun hadde opplevd. De sa at hun måtte lære av historien. Og de sa alt dette i et belærende tonefall.

Homie caught a body Got a naughty shawty Throw her in the trunk of my purple buggati Opps on my tail damn making this a party Firing shots man I think they might’ve got me Bleeding and speeding on the 401 This is hood economics 101 Got that gangsta archetype like Carl Yung Damn making me ask who am I running from? When I know I got balls and a fuckin loaded gun Roll out on the freeway while takin some heat One cop two cop three’s on his feet Yeah bullseye put one his knee Cryin oh please don’t hurt me you know I got family Put him to sleep with nice slick kick As I head to his home to go meet his kids His wife’s crying in the corner as I fire from the hip Yeah there’s heart in this clip I put my all in this shit Leaving their home while unfulfilled Got a taste for killing need more blood to spill God looking down asking me to chill Fire shots in the air tellin him no deal Already dug my grave and wrote my will Therapist tells me just stay home and masturbate man Tell him fuck off you know I’m Patrick Bateman Killers don’t discriminate you know I still kill women Brutally beat them into mush on the pavement Screaming for help with no-one here to save them My life has purpose and I know who I am A cold blooded killer with two glocks in his hands Better run mothafucka you know you stand no chance Cause it takes two to tango and damn I wanna dance

Tidene forandrer seg, alt forandrer seg, bare ikke Notodden, for den er Norsk Hydros misforståelse. Norsk Hydro har flyttet sin hovedproduksjon til Herøya, sitt hovedkontor til Oslo, er store ute i verden, og produserer gass på Karmøy og kraft i Glomfjord, og så å si intet på Rjukan, men Rjukan er ingen misforståelse, den er en del av den verden som forandrer seg. Rjukan har hatt sin storhetstid, Notodden kun sin store misforståelse. Men vi forlater aldri Notodden, vi tviholder på vår misforståelse. Vi nedlegger alt her, men ikke uten å sette inn noe i stedet. Det er min oppgave. Opp gjennom årene har vi hatt vår største misforståelse i tankene, og aldri forlatt den.

Det er rart å tenke på hvor tilfeldig det er at vi møter mennesker som skal bli avgjørende for hvordan livet vårt utvikler seg, som skal komme til å påvirke eller direkte bevirke valg som gjør at livet vårt forandrer retning. Eller er det ikke tilfeldig? Værer vi at mennesket vi står overfor kan komme til å dytte oss inn på en vei vi bevisst eller ubevisst ønsker å gå? Så vi følger opp møtet. Eller fornemmer vi at mennesket vi står overfor kan komme til å utfordre eller presse oss av veien vi vil vandre og derfor ønsker vi ikke å se det igjen? Det er rart å tenke på hvor viktig et enkelt menneske kan komme til å bli for hvordan vi handler i avgjørende situasjoner, fordi vi har konsulert akkurat det.

Det var bare en bit som ennå ikke hadde funnet sitt puslespill. Nei, det var et puslespill som ikke hadde funnet sine biter. Det var bare skyen som ikke hadde funnet sin himmel. Jeg trodde jeg skulle bli et helere menneske ved å fylle ut tomrommene i meg. Det omvendte var tilfelle. Jo mer jeg fylte på, desto tommere ble jeg, alt jeg tok inn hulte meg ut, og alt jeg kastet opp tynget meg mer og mer. Enda en gang visste jeg: Det er for mye innhold i verden. Verden trekker deg ned. Det er ikke plass i et menneske, i et enkelt menneske, til alt dette. Jeg lengtet etter overflater. Jeg lengtet etter en eske som jeg kunne legge alt i. Men verden er som sagt påtrengende og ublu. Verden gir seg ikke med det første.

As he was moaning heavily in my ear, he looked at me and asked: "what are we doing?" I didn't bother myself to understand his question, I countinued grapping him harder and deeper.. So he repeated it, "Tell me, what are we doing?" I answered with a moquing yet assertive tone "HHm, we re FUCKING OFC" He stopped, I swear I could hear his heart dropped to his balls Come again? Fucking you said?? Yes arent we? No, we are making love I laughed as hard as I can Making Love you said? Oh love, we would be making love if we were couple we are just one night stand, it just happens that, that one night is on loop "When did you become so cruel?" as he was leaving my body.. Cruel? oh I've learnt from the best don't you agree? You are the one who said u're not ready for a relationship and you gave me all the bs about how you're not the one, and you're gonna deny me the opp to be with a better man bla bla bla So please spare me the emotions and dnt give me those puppy eyes I said those words as if I was possesed with all the hate and anger I have for him for the past 6 years I stopped for a moment and said I guess we r no longer fucking right? A tear came down to his cheek and I could feel it burning the ashes in my heart I dressed up and as I was leaving the motel, he grabbed me from behind hands over my breast breathing behind my neck Fucking you said..huh? I promise you that I'm finished you won't be able to walk".. he groans into my ear And i could feel him hard as stone again.. "“I believe that is what they call an erection." teasing him I said つづく

Derfor vil vi heller stille det mindre pretensiøse spørsmålet om hva menneskene i sin atferd selv stiller opp som mål og hensikt med livet, hva de krever av det, og hva de vil oppnå med det. Svaret her er neppe til å ta feil av. De streber etter lykken, de vil være og forbli lykkelige. Denne streben er tosidig med et positivt og et negativt mål; på den ene siden viker vi unna for ulyst og smerte, på den andre siden ønsker vi å oppleve sterke lystfølelser. I overensstemmelse med denne spalting i målsettingen streber menneskene i to retninger, alt etter som de søker å virkeliggjøre det ene eller det andre målet. Det er som man ser ganske enkelt lystprinsippets program som her settes opp som hensikten med livet. Allerede fra begynnelsen av behersker dette prinsippet det sjelelige apparats ytelser. Om prinsippets hensiktsmessighet kan de ikke være noen tvil, og likevel er dets program i strid med hele verden, med makrokosmos såvel som med mikrokosmos. Det er overhodet ikke gjennomførlig. Hele altets innretninger motarbeider det, og man føler seg fristet til å si: Den hensikt å gjøre mennesket «lykkelig», er ikke med i «skapelsesplanen». Hva man i engere forstand kaller lykke, skyldes den plutselige tilfredsstillelse av et lenge oppdemmet behov og er derfor i sin natur mulig kun rent episodisk. Enhver konstans, enhver vedvaren i en situasjon med utspring i lystprinsippet, gir bare et lunkent velvære. Vi er slik innrettet at vi bare kan nyte kontrasten intensivt, selve tilstanden blir svak i sammenligning. Våre muligheter til å oppleve lykke reduseres på den måten ved vår konstitusjon. Ulykken lar seg nok langt lettere erfare. Fra tre sider truer lidelsene oss: Fra vår egen kropp, som går mot forfall og oppløsning og som varselsignal ikke mangler smerte og angst, fra omverdenen, som kan rase mot oss med overmektige, ubønnhørlig ødeleggende krefter, og endelig fra forholdet til andre mennesker. Den lidelsen som kommer fra den siste kilden, føles muligens sterkere enn noen annen.

The flag story is important, Berntson thought. Before the assault was over, Christmas had sent Frank Thomas, his gunnery sergeant, to find an American flag. He knew it was against the rules. This was a war on behalf of the Republic of Vietnam, and the correct flag to run up the pole at its province headquarters would have been Saigon’s yellow and red ensign. But Christmas’s men had bled and died all the way across southern Hue, not ARVN troops. They had looked up at that enemy flag the whole way. They had taken it down, and they wanted to show who had done it. The Stars and Stripes had earned its place. Berntson continued jotting down Christmas’s words: “‘Proudest moment of my life—to be given opp to do it’ . . . ‘main thought was getting the flag up—so it would fly and everyone could see that flag flying’ . . . Capt. Ron Christmas, 27, 2001 S.W. 36th Ave, Fort Lauderdale, FLA CO for 2/5 Hotel . . . ‘street fighting is dirtiest close in. Biggest problem is control—keeping all platoons in line—communication also problem . . . platoons have done extremely well . . . flag. ‘inspiration thing I have ever seen in my lifetime—because it was a hard thing. That feeling of patriotism . . . all you could hear are cheers . . . really brings out America Spirit.’” Hours later, Christmas was paid a visit by two officers, both majors, one army and the other marine. They had been sent by Colonel Hughes from the compound. They said the American flag would have to come down. The South Vietnamese flag was the appropriate one. The men around Christmas were still loading up the wounded and dead. “I don’t think my men are going to like that,” he said. “That doesn’t make any difference,” said one. “You are violating protocol.” “Well, I’ll tell you what,” said Christmas. “If you want to take the flag down, you guys go take it down. But I cannot be responsible for all of my men.” Kaczmarek, who was sitting close enough to overhear the exchange, chose that moment to reposition his rifle. The majors left. The flag remained. Christmas had a gunny sergeant haul it down at sunset, and the next morning a bright yellow South Vietnamese flag flew in its place. But watching Old Glory run up that afternoon was a sight none of the marines who witnessed it would ever regret, or forget.

Alain Badiou skriver: «En maksime som er svært populær blant politiske parlamentarikere, særlig de fra ’venstresiden’, er den som sier at ’Politikk er det muliges kunst’. For min egen del postulerer jeg helt eksplisitt at politikk er det umuliges kunst.»6 Slavoj Žižek utdyper Badious poeng ved å si at politikk dreier seg om å endre selve forestillingen om hva som er mulig i en gitt situasjon. En genuint politisk handling innebærer å gjøre mulig det som like før framsto fullstendig umulig. Som eksempel nevner Žižek kapitalismens fall. Per i dag framstår noe slikt utenkelig. Men det skyldes utelukkende at det ikke har skjedd noen sann politisk intervensjon. Så snart det skjer, vil forestillingene om hva som er mulig endre seg fullstendig.7 De folka som til enhver tid mener å vite at «ingenting kan endres», som forteller alle og enhver at de «bare kan gi opp med en gang», som forutsetter at menneskenes hjerter for alltid er dømt til å gå de samme helvetes veiene (brolagt med gode forsetter), de er ikke «nøytrale analytikere», men innbitte forsvarere av det bestående, og konsekvente motstandere av endring.

Bibler'n kaller vi biblioteket - fatter'n, som elsker å gå på pub, kaller det en pub for tankene. Han er litt gjerrig, fatter'n, yndlingsbutikken hans er Tier'n, elsker å spare penger. Går fra hylle til hylle og fyller opp bærenettet til skranken og liksom rister på hodet, hver uke, over at det er gratis, at dét går an, liksom, å låne all verdens bøker, uten at det koster ei krone. Alt der inne er gammelt: den grønne knappen på døråpneren (den røde stenger), interiøret, lukta av grønnsåpe, bøkene. Bibler'n er som å komme inn i en annen, forgangen tid, der alt er bevart som før.

- Jeg slo en gang mor ihjel. For da hun for hundreogsøttende gang lå i et av surstoff-telene sine på grunn av de vanlige overdosene, og de ringte fra sykehuset for hundreogsøttende gang, da sa jeg: "Ikke ring til meg mer. Jeg vet ikke hvor De ellers vil ringe, og det interesserer meg heller ikke. Hvis hun noen gang våkner, kan De fortelle henne at jeg ikke har tid". Og vet du hva? Hun ble straks mye bedre! Hun sluttet å ta livet av seg da jeg holdt opp å beklage det.

Jeg kunne ikke leve opp til Flo Kennedys mor som var rengjøringshjelp og av gammel slaveslekt. En dag ble hun beskyldt for å ha stjålet, med det resultat at hun tok det våte bindet fram fra skrittet og slengte det i ansiktet på Fruen.

Eg trudde dei fleste var på Eidsvoll og laga grunnlov da, men foreldra til Lars var no heime. Dei kjende ikkje att den skjeggete kjempa som kom om kvelden og bad om hus. Dei bad han gå til grannegarden og be om nattely der, for dei hadde det så trongt, sa dei. Men han Lars gjekk rett opp på loftet og sovna med eit brak. Om morgonen kom faren opp og såg på risen som låg der og snorka, og vekte han med desse ord: – Du er no vel aldri son min, han Lars? Og så vart det stor gjensynsglede. Dei slakta gjøkalven, som skrive står, og baud inn til gjestebod.

Hvis dette bare hadde hendt et annet sted, i et annet land, og vi hadde lest om det i avisen! Da hadde vi kunnet snakke om det i fred og ro, studere spørsmålet fra alle sider, og trekke objektive slutninger. Vi kunne ha organisert diskusjonsmøter og fått vitenskapsmenn, forfattere, jurister, lærde damer og kunstnere til å komme. Ja, alminnelige mennesker også. Det ville vært interessant, spennende og lærerikt. Men når en står midt oppe i det, når en plutselig befinner seg ansikt til ansikt med den brutale virkeligheten, så kan en ikke la være å føle at det angår en.

Boliginvestering er en forretningsbevegelse som har vokst og avtatt i omdømme betydelig de siste årene. Ironisk nok synes det alltid å være mange mennesker hoppe ombord med besparelser som lager, gull og eiendomsmegling når markedet går opp, og hopper av vognen og forfølger andre aktiviteter når markedet er slumping.

Tre timer senere gikk jeg på jobb. Jeg gjorde ikke noe der, men jeg møtte opp. De fire timene må ha brukt tolv timer på å passere.

«...Men på et absurd vis er vi nærmere hverandre, ærligere med hverandre som mennesker, i det øyeblikket gnistrer mellom pultene, og når det smelles med døra, enn når alle elevene sitter pent og rekker opp hånda. Og vi blir kjent sin ekte mennesker i samtalen etterpå, der du kanskje fortsatt får beskjed om at du er masete og kjip, der du presser tilbake, og utfordrer dette unge menneskets valg og holdninger. Selv om det er strevsomt, kommer man hverandre nærmere når følelsene kommer fra hjertet, og man gradvis kan bygge forståelse og tillit til hverandre. Jeg vet at når støvet har lagt seg, så er vi både venner og nær hverandre igjen.»

Så blir hun smidd i hymens lenker og snubler ned midtgangen til Mendelssohn. Ute blir de møtt med kaskader av ris fuglene siden skal spise, svulme opp og dø av.

Et par journalister og fotografer hadde dukket opp i vestibylen for å forhøre seg om nyheten. Pressen hadde altså fått snusen i det spesielle arrangementet likevel. Obersten forklarte at seminaret var privat. Temaet var problemene voksne med Downs syndrom møter i bygdesamfunnet, og hvordan en kan redusere disse problemene når resten av samfunnet er mest opptatt av å få fortgang i tilpasningsprosessene i forbindelse med integreringen i det europeiske økonomiske fellesskapet. Journalistene sukket av kjedsomhet og forsvant uten flere spørsmål.

-Nei - øøøæææh! BANANARAMA?! Eg like jo heavy, ugh, eg like ikje sånn fittemusikk frå helvete! - Du må åpne opp for nye ting. Du har levd for lenge i det der kukfengselet for lenge og hørt på heavy. I kveld,høre du, ikveld, skal du og meg drikke Cava og høre på Bananarama, for eg elske Banarama og alt di står for!

Ja, her står vi nå andektige foran en slitt blå dør og vi vet ikke hvor den fører. Døren bærer spor etter menneskehender. Låsen er treg. Vi hører hvordan den knirker. Den vil ikke gi etter, den er gammel og rusten. Døren vil ikke opp. Og her, foran denne forseglede blå døren, slås vi unektelig av tanken: Hvem var det som sist gikk gjennom denne døren? Hvem låste den sist? Hva skjuler seg bak den?

Vi andre, vi utstøtte, vi reiser omkring på planeten for å finne et eller annet som kan fylle tomheten og ensomheten vi føler inne i oss. Vi suges opp av det ukjente fordi vi har forkastet alle konvensjoner og godkjente livspremisser som falske og ubrukelige. Anarkiet er bare umodenhet. Sosialisme en svindel. Kommunismen et bedrag. Kapitalismen en utvekst på jordens rompe og som sådan motbydelig. Velferdsstaten en latterlig feiltagelse og all religion blasfemisk. Jeg vendte ryggen til alt dette fordi det ikke ga meg svar på mitt grunnleggende spørsmål: Hvor eller hvordan skal jeg finne en grunn til å fortsette å leve et liv som under enhver omstendighet er dømt til undergang?

Jeg tar av meg frakken, hatten og skjerfet og gir meg i kast med å tømme askebegre og plukke opp klær. Tre kvarter senere ser leiligheten ut som om den kunne ha blitt fotografert til Håndbok i husstell for leiemordere. Jeg har nettopp sunket ned i en lenestol, den som vender mot kjøkkenet og inngangsdøra, da Gunholder stiger inn. Jeg skynder meg å trekke inn magen.

Hver gang hun føler seg trengt opp i et hjørne, bryter hun ut i: «Nei, for du er vel mer vant til å håndtere lik, du.» Eller: «Du tåler det bare ikke når folk gjør noe så kjedelig som å puste eller snakke, du.» Eller: «Kan du ikke bare kverke meg, da?» Men bortsett fra det er alt fint.

Kanskje våger en og annen å trekke hodet opp av sanden igjen og se seg om i fri luft.

Akkurat i dag kommer jeg kanskje til å finne et fnugg av inspirasjon. Jeg slår tanken fra meg like kjapt som den dukker opp; inspirasjonen åpenbarer seg aldri når jeg leter etter den. Å lete er snarere en øvelse i å ikke søke.

Vi læres opp til å like forandring, til å ønske den velkommen. Det er sykt og jeg forstår det ikke.

Men, - men, - jo mer han så i det, jo klarere gikk det opp for ham, at det, når alt kom til alt, dog var der, - i kjærligheten - og merkelig nok ikke i hans embedskarriere eller stolte opposisjon, - at han hadde levd sitt egentlige innerste, dypeste liv gjennom sorg og glede.

As he was moaning heavily in my ear, he looked at me and asked: "what are we doing?" I didn't bother myself to understand his question, I countinued grapping him harder and deeper.. So he repeated it, "Tell me, what are we doing?" I answered with a moquing yet assertive tone: "HHm, we re FUCKING OFC" He stopped, I swear I could hear his heart dropped to his balls "Come again? Fucking you said?? " "Yes arent we?" "No, we are making love" I laughed as hard as I can "Making Love you said? Oh love, we would be making love if we were couple we are just one night stand, it just happens that, that one night is on loop" "When did you become so cruel?" as he was leaving my body.. "Cruel? oh I've learnt from the best don't you agree?, "You are the one who said u're not ready for a relationship and you gave me all the bs about how you're not the one, and you're gonna deny me the opp to be with a better man bla bla bla So please spare me the emotions and dnt give me those puppy eyes" I said those words as if I was possesed with all the hate and anger I have for him for the past 6 years I stopped for a moment and said "I guess we r no longer fucking right?" A tear came down to his cheek and I could feel it burning the ashes in my heart I dressed up and as I was leaving the motel, he grabbed me from behind hands over my breast breathing behind my neck "Fucking you said..huh? I promise you that when I'm finished you won't be able to walk".. he groans into my ear And i could feel him hard as stone again.. "I believe that is what they call an erection." teasing him I said つづく

Imagine my surprise when I saw I had a few DM’s from bitches I didn’t know; I had about three different bitches telling me how they spent time with Tika, some sent pictures as proof, but the one that got me was the picture of Tika smiling down at a newborn baby girl. “Bitch all I’m saying is you’re sometimes boring. We too fine to be worried about some niggas. You had a good one, and you let him go over some shit that happened before yall was married, technically yall was still single.” Red said as we made our way into VIP, the

Eg trudde vi var saman i eit langt over gjennomsnittet festleg lag, eg kjente glede og snakka fritt, men så - klart som lynet - forstod eg at eg var aleine blant dei. Og det gjekk opp for meg at det er den kjensla eg alltid har, det er sjølve livskjensla, men som eg klarer å gløyme i fellesskap med andre, eller i rus.

Ludvig kunne sitte i timevis med et eneste ark og fylle det ut fra kant til kant med flere hundre små figurer. Alle gjorde noe. Noen melket kuene sine, barn hoppet paradis, soldater fløy omkring i fly og slapp ned bomber, og folk bodde i store leiegårder som man kunne se rett inn i som i et dukkehus. Spurte noen Ludvig hva det skulle bli, svarte han: Hele verden. Ludvig ga opp i trettenårsalderen. Det går ikke an å få hele verden inn på et papirark. Hvor smått du enn tegner. Jeg husker at en gang tok jeg en grønn tegnestift, tegnet en stor sirkel på tegneblokken og holdt den opp foran Ludvig. – Hele verden, sa jeg. Ludvig forsøkte alltid å få med seg alt. Jeg lot det være uforståelig. Det er deilig å male det uforståelige.

En dag slo jeg opp på ordet normal i synonymordboka. Der sto det blant annet gjennomsnittlig og ordinær. Og hvem søren har lyst til å være gjennomsnittlig og ordinær?

FedBizOpps

Huset der oppe, sa jeg og pekte – er dødens hus, Arnardo.

Men jeg ville ikke spise og bli stor og sterk. Jeg ville være liten og forsvinne – gå opp i ingenting.

Kameramannen hennes, Mark, er også her for å lære faget. Han er tjuesju år gammel, og dette er hans første tur utenfor New Zealand. Han har til og med kjøpt seg Lonely Planet. Han stilte opp iført skuddsikker vest og bermudashorts, og det var slik han ankom Aleppo: I bermudashorts.

Da snudde han Gørvell, dei såg at han snudde, og med kraftige tak nærma han seg, men da han steig opp på land og tørka seg med eit stort handkle, såg dei at stellet hans hadde skrumpa til nesten ingen ting.

Så da morgonen var komen og Serianna slo auga opp, sa han til henne: – I natt har eg drøymt at eg skal vera slåttekar i himmelen også, sa han, – og da er det ingen fare for at han Eilert ikkje skal kjenne meg igjen.

«Jeg synes det kler deg, du ser kjempefin ut.» Her forventer man kanskje å få et smil til svar, men man kan like gjerne bli møtt med: «Ja ha, så du synes jeg hadde små pupper før? Du er klar over at disse puppene er fulle av melk, og at de verker og sprenger, og jeg får ikke sove, og jeg har litt panikk for å føde et barn, og hva om jeg ikke blir en god mor, og hva hvis barnet vokser opp til å hate meg for at jeg ikke var en god mor, selv om jeg gjorde alt jeg kunne for å være det?!» Og med det var den kvelden ødelagt.

det skulle raskt vise seg at det fantes grep å ta for å mestre kunststykket med regelmessige bleieskift. Noe som hjalp meg veldig i starten, var et tips jeg leste i en bok: to-pils-grepet. Tanken er å se for seg at man skal fiske opp to iskalde øl som ligger og dupper i havoverflaten en lun sommerkveld på stranden. Med dette bildet i hodet får man et fint grep om beina. I tillegg har man også assosiasjonene til sol og sommer i hodet. Dette kan komme til nytte når man skal skride til verket og skifte bleie på et sted der solen aldri skinner.

Mens pjokken sto omringet i et hav av tørket krydderurt og lettere sjokkert lurte på hva som hadde skjedd, sa jeg på tull: «Næææ, men hva skjedde nå, da? Det er jo krydder overalt. Hva gjør du nå da?» Da labbet han i vei som om ingenting hadde skjedd. Jeg hadde ikke regnet med noe annet og tenkte at jeg fikk rydde opp sølet etter at han hadde lagt seg for kvelden. Men 10 sekunder senere kom han tilbake på kjøkkenet med håndstøvsugeren! Jeg kunne ikke tro mine egne øyne idet han klikket den på og satte i gang med å støvsuge kjøkkenflisene.

-Ka dåkker gjær i bygda om søndagan, sporte dæm han Efraim i Holtet. -Då kler vi oss i kvitskjorten og går opp skjellan!

Gjøre noen en bjørnetjeneste: Betydningen her er å gjøre noe som er godt ment, men som resulterer i ulykke. Opprinnelsen skal være en av vismannen Æsops fabler, om en tam bjørn som ser en flue på sin herres panne og dasker til den for å drepe fluen – med det resultat at herren dør av slaget. Stadig oftere dukker det opp tegn på at idiomet holder på å få et annet innhold: Mange yngre brukere av norsk oppfatter og anvender bjørnetjeneste i betydningen en viktig vennetjeneste. Grunnen må være at bjørner, spesielt arten teddybjørn, er kosedyr. Det er også Hakkebakkeskogens store bamse, som ustoppelig lar seg hylle på sin 50-årsdag.

Marco bannet på en del av de språkene han hadde vokst opp med. Kjente han politiet rett, så ga de seg ikke der. Før han fikk snudd seg, ville de være etter ham også. Han håpet virkelig ikke at de, til tross for at han hadde vært så forsiktig, hadde klart å fange ham på videokameraene utenfor.

Så dukket det opp et lurt glimt i øynene hans. En kamelhistorie var på vei, Carl kjenta lusa på gangen. «Du må huske på historien om kamelen som trodde den var en struts, men fikk sand i øynene da den ble forskrekket og stakk hodet ned i den.» Carl ristet på hodet. Hvis man la sammen alle de kamelene og dromedarene som Assad i tidens løp hadde belemret ham med, ville ikke Sahara vært stor nok.

Jernstangen som han plukket opp fra gulvet, ville ingen kunne overleve et velrettet slag fra. Han grep hardt rundt den med begge hender og rettet den fremover mot trappen som lyssverdet til en Jedi.

Hva vet et menneske om virkeligheten? Kan vi noengang skjelne mellom det som er vår egen private stemning, det som stiger opp av vårt eget indre altså, og det som når frem til oss som bølgeslag utenfra?

Du må ikke sove (før sannheten kommer for en dag) Når du våkner en natt av et underlig drønn skal du vite at noe er i gjære min sønn. Du må ikke sove, du må ikke sove, du må ikke tro at du bare har drømt, det er en synder i rommet og den skal bli dømt. Du skal ikke tåle så inderlig vel, den fiselukt som ikke kommer fra deg selv. Jeg roper med siste rest av min stemme, dette skal tas opp, du må aldri glemme. Lett litt på dyna, lukt sidemann i rompa, om situasjonen er uklar skriker du av full hals: «Var det du, ditt bedritne møkkahøl, som prompa?!!!» Om du finner ut til slutt at synderen var deg selv, da står du på ditt, og gir sidemannen skylda likevel.

En kulturkamp Lærerne som motsetter seg bedriftsgjøring av skolen, står ikke oppe i en snever fagforeningsstrid på vegne av egne interesser, men en større kulturkamp som angår hele samfunnet: Skal vi begynne å se på kommersiell forretningsvirksomhet som en «mal» for alle andre aktiviteter? Skal alle fellesløsninger oppfattes som unormale avvik fra denne malen, slik at mest mulig av samfunnet støpes om til noe som ligner forretningsdrift? Eller er hele poenget med å etablere effektive fellesløsninger på områder som skole og helse nettopp at de ikke skal underlegges forretningslivets tenkemåter og en bedriftsøkonomisk orientert resultatmoral? Lærernes strid er ikke noen småskåren kamp om arbeidstid og arbeidsvilkår. Den er et forsvar for prinsippene i velferdsstaten.

Which is my favourite author?? You have mistake it must be authors I have a lot of favourite authors, which is my book, opps again a mistake, it must be books...

Stay safety... opps few shoots in the head by killer. You choose this path no way out!

So the probability I'm not there..., but you want I to be there opps so sorry I can't be but you can make a discussion with my books and if you want more just P.M. - That's how it works and It will work.

Jeg er Sakkeus, som ikke når opp, forkortet i veksten, forkortet i kropp - forkortet i middel og evne.

Han ville lesa nokre vers frå Bibelen likevel, og derfor brukte han metoden som han hadde lært av lekpredikantane den tida han gjekk på oppbyggelse i Sættem-huset i Molde: Han slo opp på måfå i bibelen sin og hamna i Galatarbrevet. Der lét han tommelfingeren fara over linjene og hamna i kapittel 5.

og ingen såg ut til å ta seg nær av at brura og brudgommen braut opp for å bli køyrde til det såkalla bryllaupshotellet, som ikkje var noko anna enn eit lite privathus som stod tomt, men som var innretta med godt isolerte vegger for at dei nygifte som hadde sansen for slikt, kunne fara på kvarandre på alle tenkelege vis.

I Fiksdals butikk gjekk Annie Lane omkring, utan å ana at ho gjorde menn oppspilte, så dei tok med seg lukta av eksotiske matvarer heim til konene og kjærastane sine, og sat der og drøymde syndig om den yndige Annie, medan dei snakka om luktene frå kolonialvarene i Fiksdals general store. Dei fekk sauestiren og sat og striglante på sine eigne kvinner. Så drog dei kvinnfolka opp frå stolane med påskot om at dei ville danse med dei, svinga dei rundt på golvet og heiv dei opp i lufta, til kvinnene spurde kva oppstyret skulle vera godt for, og mennene ropte: – Og det spør du om! Og så bar det inn i halmsengene, og det spela inga rolle at dei berre hadde mjølsekker som laken og dynetrekk, for der fór karane laus på kvinnene sine på alle tenkelege vis, for her var det så langt mellom farmhusa at ingen kunne høyre dei, i alle fall trudde dei det. Og slik gjekk det til at da det nye Roslyn var under oppbygging våren 1915, var det snart ikkje ei ung kvinne å sjå som ikkje hadde fått kul på magen, og da hausten kom, bar dei englebarna til Grenville Lutheran Church, der dei auste vatn på skrikande krapyl som kom til verda for å bygge det nye Amerika.

– Det er noko eg må bekjenne for deg, sa han. – Så alt blir rett. – Eg veit ikkje om eg vil høyre det, sa Beret Anna. – Du må høyre, elles får eg ikkje fred. – Kom med det, sa ho. – Eg tok imot ein kyss frå Serianna, sa han, – da eg var ute i øyane. – Var det derfor ho kom hit? – Nei, det var fordi du trong hjelp. – Eg var ikkje bra nok for deg! ropte ho. Og så skreik ho så det gjekk gjennom marg og bein. Om morgonen spurde Anna: – Kven har klora deg opp i ansiktet, far? – Det var katten, sa Anton Edvard

Samme morgen som du reiste hjem, sto jeg opp og tok ned alle bildene av deg. Jeg la dem i en eske og skrev "Jonas" på den. Kanskje har du en eske med navnet mitt på, kanskje kikker du i den innimellom. Kanskje sitter du våken nå og ser ut av vinduet ditt København, jeg har aldri sett utsikten din, men Stian sier den er fin, du bor høyt oppe.

Carl tok budskapet, men helt god i hodet var hun nå ikke, for på veien opp til rommet hennes fikk han på formfullendt engelsk en livaktig beretning om voldsomme regnskyll på turen, veltede trær på smale fjellveier, og sjåføren som skjøt seg i hodet da de braste utfor veien og trillet ned i avgrunnen.

Hun hadde forbrutt seg mot Guds og menneskets strengeste lover og tatt liv, og likevel hadde hun aldri hatt det bedre enn i dette vidunderlige øyeblikket da Michelle Hansens gispende ansikt forsvant inn under bilen med en kraft som knuste kroppen hennes og slengte bilen en halvmeter opp i været.

Han tente sigaretten og la hodet bakover. Klokken var bare halv to, litt tidlig å ha brukt opp dagens røykerasjon, så kanskje han like godt skulle se å oppgradere den.

«Jeg er ikke så glad i båttur,» sa han lavere enn godt var. «Det er spyposer på toalettene,» kom det tørt fra Rose mens hun tok opp Politikens «Turen går til Bornholm»-guide. Assad ristet på hodet. «Nei, nei, det går bra. Jeg har bestemt det.» Aldri et kjedelig øyeblikk med de to.

Bare fordi vi ikke endte opp på den samme bølgen, betyr det ikke at vi ikke er del av det samme havet.

People will make fun of my bird bloodwing and say it's just a pigeon doused in gas and set on fire.... but same people go lilith or soldier....." #opps #borderlands opps