Omsorg Quotes

Gåvor man inte har bett om kan vara förfärliga i sina krav, sina anspråk, sin kladdiga demonstration av givarens omsorg.

Daniel var en mand som forstod adskillig, han hadde været ute for et og andet i livet, hadde mistet både sin farsgård og sin kjæreste, han visste hvad omsorg og rømmekoller og godt mot betydde.

Catriona var det første mennesket han hadde klart å snakke om faren med uten å føle skam, det første mennesket som hadde tilbudt hjelp, praktiske råd og kjærlig omsorg, noe han og Rosa sårt trengte etter at Poppy døde.

Bekymring og kjærlighet kan være til forveksling likt. Men det er ikke det samme. Bekymringen er kjærlighetens sabotør. Bekymringen kan se ut som omsorg. Men den er en narsisistisk kretsing og lukking om seg selv og sin egen frykt. Underteksten er: hva skjer med MEG hvis du blir skadet?

Kolonistene var jo tross alt visjonære i sin rasisme, det må vi huske. De hadde et mål om å sivilisere verden. Rasismen oppstod fordi mektige nasjoner ville annektere mer jord og svarte folk stod i veien for dem. Urbefolkningene ville ikke overleve møtet med den hvite mann. Ikke bare fordi han drepte dem med våpen, men også med virus og bakterier. Det var hele indianerstammer som ble utslettet av bihulebetennelser da de hvite kom til Amerika. En av konklusjonene ble dermed at det var mer barmhjertig å ta livet av dem med det samme. På dem måten var rasismen og humanismen tett forbundet.

Rod kan godt være noget med nogle bunker rundt omkring, og der hænger et silketørklæde over en stol – men hvis der står gammelt blomstervand og lugter, eller man ikke går ned med skraldet, eller man ikke trækker ud, når man har været på toilettet… når man ikke lige laver de dér kærlighedshandlinger, som det jo også er at passe et hjem, så afspejler det for mig en manglende omsorg

Jeg vet ikke om det er omsorg vi egentlig driver med. Omsorg krever en relasjon som eksisterer forut for jobbsituasjonen. Du kan selvfølgelig bli glad i brukere eller pasienter og ha et nært forhold til dem på et plan. Men du blir jo ikke glad i alle brukerne. Det er ikke alle brukere du engang kommer særlig godt overens med. Men i begrepet omsorgsyrke ligger et slags nestekjærlighetens imperativ. Og sånn som jeg forstår det, forutsetter det en grunnleggende kjærlighet til mennesket i seg selv, og dermed også til alle mennesker.

Omsorgsyrke. Det legger et enormt press på den som skal utføre jobben. Det å virkelig møte et menneske, særlig et menneske som er så grunnleggende forskjellig fra deg selv, og i denne typen situasjon, krever vanvittig overskudd og innsats. Noen ganger gjør det meg sint at folk lider fordi jeg vet hva det vil kreve av meg å ta del i historien deres. Hvis man i tillegg til å møte noen og lytte til dem, blir "pålagt" å elske, blir jobben, det å være en "sann" eller ekte omsorgsarbeider, et umulig virke.

Etter det skjønte jeg at han på ingen måte ville forståes, men hates. Og han ville begrenses, han ville ha tydelige restriksjoner og rammer. Han ville ha klare beskjeder om hva han skulle gjøre til enhver tid, et system som begrenset valgmulighetene hans, som ikke åpnet for dilemmaer som viklet ham inn i sinnsyke tankerekker.

Det fenomenologiske aspektet ved behandlingen, altså møtet med pasienten som subjekt, som menneske, må selvfølgelig alltid ligge i bunnen, det er det primære. Men jeg har måttat innse at i det realpolitiske landskapet er det rett og slett ikke midler til å tilbyr årelange samtaler på sjeselongen.

I Norge liker vi så godt å tenke at alle er like og derfor må alle leve som om de er middelklasse, med blomster i vinduskarmen og duker på bordene. De som jobber i omsorgsyrkene vet jo at det ikke stemmer, de ser mennesker bade i sin egen avføring mellom duker og blomsterpotter.

Jo, men hva er omsorg? Hva er humant? Se på dette stedet; her tvinger vi folk som ikke vil leve, som koster staten millioner i utgifter hvert år, til å være i live. Noen har vært suicidale i flere år, og med god grunn, må leg legge til. De har gjort forferdelige ting. Men hver gang de endelig har klart å gjemme unna nok tabletter eller har et par minutter for seg selv med et skarpt verktøy lett tilgjengelig, braser noen inn til dem og sender dem på akuttpsykiatrisk. De får ikke lov til å dø. Er ikke det sprøtt? Vi tvinger folk til å leve et liv de ikke kan utholde. Er ikke det en form for tortur?

Hvordan kan man ha omsorg, en følelse som vel er umulig uten kjærlighet, for noen man ikke er i slekt med? Eller noen man ikke har noe til felles med eller har valgt til å være en del av ens liv?

Jeg utfører mine arbeidsoppgaver fordi jeg tror på det systemet vi har, altså et system der folk som ikke har like gode forutsetninger som meg selv, blir ivaretatt og får hjelp og støtte. Jeg abstraherer kjærligheten min, sender den inn i systemet, og får ut konkrete arbeidsoppgaver som jeg utfører. Så i den grad jeg viser omsorg, viser jeg den gjennom handlingene mine. I handlingene mine er det kjærlighet, i de arbeidsoppgavene som utdannelsen min har gjort meg i stand til å praktisere, det kan jeg være med på. I systemet er det omsorg. Men jeg har ingen personlig omsorg for disse menneskene. Jeg prøver å si til meg selv at det er det som er min rolle. At det er nok. Å legemliggjøre statens omsorg for sine innbyggere.

Alt du gjør er et symptom og ikke dine egne handlinger.

Personalets forhold til brukeren må både være nært og intimt for at det skal oppstå en fortrolighet. Og samtidig må de opprettholde en profesjonell distanse fra hvor de kan bedømme handlinger og hendelser objektivt. Men det betyr jo ikke at en "ekte" relasjon ikke oppstår. Forskjellen mellom personalet og brukeren er at når personalet går hjem at de et eget liv de forvalter, mens for brukeren er personalet også en del av deres private relasjonelle sfære, så å si. Den relasjonelle investeringen er derfor naturlig nok betydelig høyere for brukeren.

Vi är varandras skydd.

Det sjukelige mennesket greide å spille ut sin svakhet på en så underbar måte at hun dominerte alt og alle omkring seg. Gikk det ikke som hun ville, så fikk hun anfall. (...) Men selv om nå fru Anna vide om var kjent som huskorset på Hammerneset, så var både den ene og den annen glad i henne på et vis. Helst slik kanskje som sterke mennesker kan bli glad i en tufsete unge. Litt av medlidenhet og mye av trang til omsorg for det svake. Men også derfor at likesom sjølvingen og jomfru Andersen var sterke personligheter som struttet av kraft og energi, så var fru Anna forunderlig sterk i sin legemelige ynkelighet.

Med denna nyvunna kunskap om personlighetens betydelse kan tänkas att framtidens samhälle kommer att ha ett större fokus på personers egenskaper, och inte lika mycket på sociodemografiska grupper som nu ofta är fallet. Kanske man till och med bör behandla människor olika, så att det blir självklart att utgå ifrån individens personlighetens personlighetsegenskaper när det gäller skolgång, vård och omsorg, eller annan samhällsservice. [...] Ett personcentrerat samhälle innebär att människor kan stödjas optimalt först när deras individuella egenskaper tas i beaktande. Vi kommer sannolikt att behöva acceptera att personer av många skäl måste bemötas på helt olika sätt. Big Five-modellen är ett av de bästa instrumenten vi har för detta i dag.