“
Var det virkelig sant at det å hjelpe et menneske, forpliktet til fortsatt hjelp? Var det sant at uavhengighet er en illusjon, og at det å røre ved et annet menneskes skjebne, binder oss fast i avhengighet av hverandre? Var det slik at ved enhver handling overfor mennesker vikler vi oss mere og mere inn i et usynlig nett av skjebne?
Hvis det var sant, og man nektet å bære konsekvensene av hva man gjør overfor andre, ville alle våre gjerninger - selv de beste - være en uforpliktende lek med menneskeskjebner. Med andre ord: Man kan ikke gi en del av seg selv; man må gi alt. Og intet vente igjen.
”
”